“Det finnes drømmer som aldri får leve. Ikke fordi de ikke er sterke nok, men fordi livet vil noe annet.”
1960´s Bombay
Bombay på 60-tallet var ikke bare en by. Det var et løfte. En by der alt kunne skje hvor noen få steg inn i lyset og ble stjerner, mens de fleste ble stående igjen i skyggen.
Utenfor Art Deco-kinoene Regal, Liberty, Metro og Eros sto køene lange. Filmplakater lyste opp gatene. Og bak dørene ventet en verden der alt var mulig.
På lerretet beveget Nargis seg som magi, og Raj Kapoor fikk millioner til å tro at kjærlighet bar sin egen sannhet. For noen få ble drømmen virkelig. For de fleste forble den kun en drøm.
Slik som i dag, kom de også da. Fra hele India. Flere hundre tusen. Med en koffert, et bilde og en tro på at verden kunne åpne seg. At noen skulle oppdage dem.
Noen få fikk det til. De fleste gjorde det ikke. Hva som skjedde videre med deres skjebner, vet ingen. Men de sluttet aldri å drømme.
En drøm
En av dem var min onkel. Uten å fortelle noen reiste han fra sitt lille tettsted i Punjab til Bombay, med det samme håpet, den samme troen og den samme følelsen av at noe ventet.
Han oppsøkte små fotostudioer, stilte seg foran kamera og tok bilder. Ikke for minner, men for å bli sett. Bildene ble sendt til castingbyråer og produsenter, til mennesker han aldri møtte. Så ventet han. På å bli oppdaget.
Min bestefar kalte Bollywood en illusjon. Et sted der menn mistet seg selv. Da han oppdaget at hans eldste sønn hadde reist til Bombay i skjul, ble det rabalder.
Familien grep inn. De ville ikke at han skulle bli der. Og han måtte reise tilbake.
Drømmen ble kvalt før den fikk puste.
Senere reiste han igjen. Mot noe annet ukjent. Med to kofferter, til et land ingen i familien hadde hørt om.
Norge.
Der Peppern Gror
Han ble en av mange arbeidsinnvandrere som kom til Norge på 70 tallet og var med på å bygge det Norge vi kjenner i dag.
Men et sted, i en gammel eske blant klær og minner, lå bildene fra Bombay igjen. Stille vitner om drømmen han nesten fikk leve.
For 10 år siden startet jeg Der Peppern Gror på Rådhusplassen som en hyllest til de som kom hit som arbeidsinnvandrere. Til de som ofret alt for at slike som meg, og generasjonene etter, skulle få en bedre fremtid.
Der Peppern Gror på Aker Brygge er noe annet. Det handler ikke bare om min onkel eller min familie. Denne restauranten er til ære for alle de som drømte om å bli noe annet, men endte opp med å bli noe enda større.
Dette er ikke en historie om hva som var. Det er en feiring av det som kunne ha vært.
En annen slutt
For hva hvis gutten fra Punjab aldri reiste til Norge, men ble værende i Bombay.
Hva hvis…
Velkommen til filmene som aldri ble laget.
Til sangene som aldri ble sunget.
Til kveldene som aldri tok slutt.
Til drømmen som aldri døde.
Velkommen til festen.